Appelsiner og andre ubekvemmeligheter
En appelsin som en januarkveld
forflyttes fra kinn til kinn, i et fødselsdagsselskap i en rustrød
mursteinsgård, oppgang D, fjerde etasje.
Ute faller snøen virvlende, over
mannshøye brøytekanter.
Silkeglatt hår med et lett fall som er
finbørstet foran speilet hjemme. Nøyaktig sminket og en hvit bluse som er
sølvkjedet i halsen. To lag, hendene på ryggen og der er den lille Kristian som
hun skal ta imot appelsinen fra – Kristian med den rue huden og sine 158cm.
Han var
påkledd med finbukse, genser og nypussede sko og Det brune, nervøse blikket hans.
Det korte vannkjemmete håret og den lille nesen som sto litt i stri med resten
av fjeset. De nøttebrune øynene hans som alltid flakket hennes vei. Hun snudde
seg mot ham, klar til å ta imot appelsinen mellom kragebein og kinn.
Hun kunne se hvordan pulsen hans steg, hvordan
fjeset ble rødere og rødere. Selv forholdt hun seg rolig, men resten av klassen
derimot brast ut både i latter og knis.
Hun strakte seg nærmere for å ta imot
appelsinen, og han la kinnet mot hennes. Det var ruglete og varmt, nesten litt
svett. Han var svært varsom, men hennes raske bevegelser førte til at de nesten
mistet appelsinen to ganger.
Han åpnet øynene sine og blikkene deres
møttes. En følelse av ubehag streifet henne. Hun ville kjapt få appelsinen, og det
hele var over på et øyeblikk.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar